I den siste tiden er det gått mye i The Cure hos redaksjonen. "Killing an Arab" var The Cures kontroversielle første singel - utgitt i 1978, mens Robert Smith fortsatt gikk på skolen. Sangteksten henter sin inspirasjon fra den fransk-algeriske forfatteren Albert Camus sin kanskje mest berømte roman Den fremmede, som ble utgitt for første gang i 1942 i Paris.
Albert Camus har igjen blitt aktualisert, da flere ser paralleller til dagens koronaisolasjon og isolasjonen innbyggerne i havnebyen Oran, Algerie blir underlagt i romanen Pesten fra 1947. Professor i allmenn litteraturvitenskap Per Buvik holdt nettopp et interessant nettbasert foredrag, der han gjør rede for likhetene med dagens situasjon (isolasjon, vaksine, strenge hygieniske regler), samtidens resepsjon ("en allegori over okkupasjonstiden"), Camus' inspirasjonskilder (Daniel Defoe), romanens hovedpersoner og skjønnlitteraturens unike egenskaper (versus faglitteraturen). Til slutt drøfter han kort hva Pesten sier om hva det innebærer å være et menneske.
Hva får en til å begynne å skrive? Hva får en til å begynne å lage musikk? Eller å skrive en fanzine, lage en fan-nettside, starte et plateselskap osv.? Europ Europ fanclub (EEf) sin redaktør har de siste månedene vært så heldig i å få innblikk i noen av de mest interessante fanzinene her til lands, fra 1960-tallet frem til i dag. Overordnet kan de inndeles i musikk, litteratur, politikk og landbruk. En fanzine kan kanskje defineres som et "magazine produced nonprofessionally by a fan or a group of fans" (Patricia Byrd, 1978). Fanzineskapere er amatører og produktet er billig å produsere. Videre er det fysiske produktet viktig: Det er ikke det samme når musikkinteresserte lager fanzine på verdensveven. Chris Atton (2002) skriver at "når enkelte har utforsket internettmediet i fanzineøyemed, har dette ofte vært mislykket fordi noe av identiteten da forsvinner". På ett tidspunkt kan man si at blogging tok over for fanzinelaging, men EEfs redaktør vet ikke om tallet på fysiske fanziner er mindre i dag enn det en gang var. Fanzinens betydning og dens opphavsmenns motiv har uansett forandret seg med årene: på den ene siden kan store kommersielle selskap gjerne gi ut fanzine-lignende saker for motebevisst ungdom (men som skjult reklame), og på den andre siden har dagens tilgang til informasjon gjort behovet for en fysisk "jungeltelegraf" mindre viktig. At musikkfanziner skrev om det de etablerte mediene ikke skrev om (eller at de skrev om det på en annen måte), var en viktig drivkraft for å lese, skrive og lage noe selv.
Europ Europ fanclubs hjemmeside skal prøve å skrive noe om disse skjulte skattene i fremtiden. Så kan du også se hvor vi henter noen av ideene våre fra. En inspirasjon er også Helge Ridderstrøms dr. artium-avhandling På vei til multimediale skrivepraksiser (2003), som tar for seg ungdommer (hovedsakelig 13-17 år) sine hjemmesider rundt 2001.
Faksimile-negativ fra Ridderstrøms dr. artium-avhandling. Årsaken til at at det var så stor representasjon av norske hjemmesider, kommer frem i den foreløpige stengte utstillingen Opplyst på Nasjonalbiblioteket ved Solli plass: det var to begivenheter som brakte nordmenn på verdensveven, nemlig OL i Lillehammer '94 og EU-avstemningen høsten samme år, hvis resultater ble lagt ut på nettstedet oslonett.no. I løpet av et drøyt døgn under OL fikk siden 130.000 treff, noe som ble sett på som et internasjonalt oppsiktsvekkende høyt tall.
Igjen: Hva får en til å begynne med et musikkprosjekt? Det må være for å dekke et hull. Man ser utover musikklandskapet, og så ser man at akkurat den biten der, der borte et sted, den biten elsker jeg! Men samtidig ser man at noe mangler: De få som skriver om den biten kan være for dogmatiske. Eller så er det en tradisjon som folk synes å ha glemt helt, som kan tilpasses dagens landskap. Noen er naturligvis mer ambisiøse enn andre.
Fuzz, som kom med to nummer i 1982-83, og der norsk-algeriske Malika Makouf Rasmussen var redaktør, hadde ambisjoner. Fanzinen har noe av pønk-estetikken i seg med sine bildecollager, sin håndskrift og selvkomponerte typografier. Men der pønken bruker collage av både tekst og bilder for å rekontekstualisere andres uttrykk - en prosess som er kalt bricolage - gjøres dette i mindre grad, og muligens mer inderlig, i Fuzz. Bricolage består av å plagiere tidligere uttrykk, men Fuzz hadde større ambisjoner: de ønsket å bli det neste store popmagasinet - side om side med Puls og Nye takter. Noen vil kanskje plassere fanzinen i et nyveiv-landskap, men innholdsmessig er det også viet stor plass til artister som synes å være forankret i en mer kommersiell musikktradisjon: Dollie, som intervjues og anmeldes, er redaktørens norske favorittartist. Videre er det en nyhet om plateselskapet Slagerfabrikken, filmanmeldelse av The Wall, Kalvøya-festivalartikkel, plateanmeldelser av Steely Dan, Madness, Genesis, Stevie Wonder, Ole i'Dole, Ulf Lundell og Billy Joel, omtale av Drama, kritikk av nevnte Puls og Nye takter, artikler om rockemiljøet i Fredrikstad og Moss Lydstudio. Med mer.
Ja, vi elsker Fuzz. Pedro Almodóvar, midnight movies, Radio Caroline og Ebba Grön lusker rundt i bakgrunnen der et sted, men det var redaktørens friske målsetning om å bli synlig i kultur-Norges landskap som skaper noe av fascinasjonen ved å lese den lyserosa (#1) og den svart/hvite (#2) fanzinen i dag. Dessverre ble det bare to nummer. Se bare for deg Fuzz som musikkavis i 1985, med fyldig omtale av The Cures kommersielle gjennombrudd "The Head on the Door". Musikk-Norge kunne kanskje vært annerledes.
P.S.: Hvis du er interessert i å vite hva norske musikkaviser skrev om The Cure og andre store og mindre artister, så kan Norsk MusikkavisIndeks av Knut Tore Breivik gi en pekepinn. Indekseringen er ikke komplett. Dessverre husker ikke EEfs redaktør hva kritikken som ble rettet mot Puls og Nye takter i Fuzz gikk ut på, men kilder forteller oss at det handlet om musikkavisenes markedsdominans.
(07.04.2020)
Previous: 001